Nutty Piggy Pink CupcakeFluff

God morgen,  kjære lesere!

Endelig er det helg igjen og midtvintersblotet er snart bare et fjernt minne. Tiden går så altfor fort! Solen har snudd, og det går mot lysere tider. Håper dere alle har det alldeles fantastisk, og er fulle av bakelyst.

I dag blir det nemlig noen utrolig deilige vikingcupcakes. Vi vet jo ikke om vikingene hadde cupcakes – men hadde de hatt det, ville de helst sikkert spist dem og blogget om det!

Tusen takk for alle skjønne kommentarer dere har skrevet her på bloggen. Kan ikke takke dere godt nok. ♥

Siden jeg er full av indre styrke og husmorkraft og elsker å dele oppskriftene mine med mine fantastiske lesere, skal dere i dag få denne utrolig herlige oppskriften og kose dere med, og litt spennende bakgrunnshistorie om cupcakes i forhistorisk tid. Om vikingcupcaken faller i smak, kan det være jeg avslører oppskriften på super-god Tripple Blueberries Cupcake med tre herlige blå bær, og deilige og super-søte Fluffy Pure Skyberry Cupcake med mjød og multer. Men i dag er det den helt fantastiske Nutty Piggy Pink CupcakeFluff som gjelder. Den er stapp full av gode og naturlige råvarer, med nøtter, epler, bacon, øl og blod, toppet med vakker rosa krem. Herlig!  ♥

Smaken er vidunderlig og de gir virkelig mersmak….

Her kommer oppskriften, enjoy!

Nutty Piggy Pink CupcakeFluff
Ca 15 stk
5 dl hele byggryn
4 dl øl
5ss honning
5dl hasselnøtter 
1klype salt
1ss smør
1dl speltmel
4 eggehviter (fortrinnsvis egg fra Jærhøna)
1dl fersk melk, helst rett fra kua
3dl blod
2 epler
bacon


Topping: 
Nøytral bløt smøreost, 
Fløte
Honning
Blåbær eller blod

Steking: 150grader, 40min.

Først begynner du med å male 3dl byggryn til mel på en pen og hendig liten håndkvern.



Legg så både det malte byggmelet og speltmelet og de resterende 2 dl hel bygg til å svelle i øl. Jeg liker å ha hele bygggryn i kakene også, for det gir så spennende konsistens. La det stå til neste dag.

Det beste er å ha brygget ølet i god tid på forhånd. Jeg tror det vil være helt fantastisk å bruke kornet fra ølbryggingen til cupcakes. Ølbryggingen får vi forklare en annen dag, vi må ikke miste fokuset på cupcaksene her i dag. Nedenfor er det bilde av malt; spiret og tørket bygg hvor stivelsen er brutt ned til sukkerarter så det kan brygges øl på det.

Mal så hasselnøttene til mel, og bland inn i melet og ølet.

Rør til det blir en jevn røre. Rør inn smør og honning, og pass på at disse ingrediensene ikke lager klumper. Ha i litt salt, og melk.

Nå skal du få en jevn og fin røre, med litt hardt arbeid.♥

Ta så 3 dl blod og visp inn i røra. Husk å vispe mye så ikke blodet koagulerer.
♥

Resultatet er en nydelig røre med flott rødfarge.♥


Pisk så eggehvitene. Husk at dette kommer til å ta godt med tid uten annet enn håndkraft, så sett gjerne på noe vakker musikk. Katie Melua er min favoritt når jeg lager cupcakes.♥♥♥

Pisk eggehvitene helt stive og hvite.

 Vend så inn i røren.

 Skjær så terninger av så mye epler og bacon som du har lyst til, og stek dem lett.

 Og ha herlighetene opp i røra!

 Og røren er ferdig til steking. Vidunderlig.

 

Det viktigste når man lager cupcakes er selvsagt hva slags form man har dem i. Og siden jeg vet hvor viktig dette er for mine fantastiske lesere, vil jeg gjerne dele litt historie med dere. 

I eldre jernalder regner vi selvsagt med at cupcakesene ble laget i leirformer. Det forklarer hvorfor man har så mye keramikkskår fra denne perioden. I folkevandringstid var cupcakesformene store og runde og mange delte på en cupcake. Navnet cupcake sitter igjen fra den tiden da mange mennesker spiste cupcakes ut av et stort spannformet leirkar. Det norske ordet for cupcake er jo som kjent spannkake, men det høres jo ikke like lekkert ut.

Her ser vi noen fine cupcakesformer i fra eldre jernalder. Der er til salgs på den herlige butikken på Arkeologisk museum i Stavanger

I fra vikingtid har man mye mindre keramikk, og vi regner med at cupcakesne ble mindre, og mer eksklusive. Samfunnet ble stadig mer hierarkisk.og det ble mer fokus på individet. Cupcaksene ble forbeholdt eliten. Derfor begynte man å lage små enmanns-cupcakes, i nydelige ovale bronseformer. 

På samme måte som i dag, var cupcakebaking et symbol på kvinnelighet og husmorkraft, og kvinner begynte å bruke cupcakesformene som draktsmykker for å symbolisere sin husfrueverdighet. Ikke rart, så utsøkte som formene var.

For de av mine fantastiske lesere, som ikke har tolv slike former, går det helt fint å bruke moderne papirformer.

Husk å ta nålen opp. Den kan brukes til å sette på fiffig pynt senere.

♥ 

Ikke vær redd for fylle formene. Disse cupcaksene hever ikke som moderne cupcakes.

Så skal cupcaksene steke, og vi koser oss med å lage den herlige fluffy toppingen. Den rosa fargen kan du få enten fra blåbær eller blod. Velger du blod, får du en renere rosa farge, men bør vurdere å steke cupcaksene litt etter at toppingen er lagt på. Her har jeg brukt blåbær.

Bland ingrediensene godt, og ha i pisket fløte til slutt. Beregn god tid til å piske, det tar tid uten elektrisitet! Husk å ikke piske fløten til smør!

De deilige nystekte cupcaksene må få kjølne seg ned før vi har på den herlige fluffy rosa toppingen.

Den eneste huskeregelen som gjelder når du tar på den herlige fluffy rosa toppingen er selvsagt at det kan aldri bli for mye fluffy rosa topping. 
♥

Her har jeg pyntet med et lett dryss av deilige blåbær. 
♥

Og den festlige nålen kan dekoreres med frukt, bær eller bacon. 
♥

Her har jeg valgt noen lekre håndlagede glassperler, som en ekte viking. 

Du kan også pynte med det du har for hånden av enkle, men stilfulle vikingsmykker. 

 Det blir aldri for mye pynt. 

Fluff. 

Mer Fluff! 

♥♥♥

Nutty Piggy Pink CupcakeFluff nytes best med et herlig glass forfriskende mjød.

Håper dere ble inspirert.

Jeg ønsker dere en fantastisk dag videre. ♥





 

Den ufattelig kule Jærhøna, arvtager etter vikingenes hellige høns

Lyset er tilbake i nord, apatien er avtagende, til tross for fire ukers kontinuerlig storm. I påvente av våren og alt det festlige som skal skje når man kan gjøre noe som helst annet enn å mate ovnen med ved og sitte under et ullpledd, har jeg surfet rundt på nett for å finne nye måter å leve ut "flytte-på-landet"-klisjeen til det fulleste.

Jeg vurderer hund. 

Jepp, katt også - selv om de er onde og vrange sabeltanntigre i pusekattklær er jeg kanskje villig til å gi dem en sjanse.

Det er jo naturligvis forskjell på dyr - det er de som var gode nok på evolusjon til å få mennesker til å tro at de er våre beste venner, samtidig som de bidrar til gårdsdriften på fornuftig vis, gjennom et langt liv (herunder hester, hunder, katter og selvsagt storfene.) 

Fiberdyrene er jo så avsindig kule at de ikke trenger å rettferdiggjøre sin eksistens på gården, men likevel bidrar de med ull og deilige oster (nam, nam chevre).

Så har vi de dyrene som tapte i evolusjonen - og ikke ble annet enn spisskammers. Grisene er ulykkelige eksempler på dette, likeså kanin - selv om begge arter i de senere år har drevet hard lobby for konseptene "stuegris" og "kosekanin".

Jeg må innrømme at jeg vurderer å skaffe kaniner også - siden de er søte, litt kosete, nesten gratis, spiser gress og gir både skinn og kjøtt når høsten kommer.

Men det store dilemmaet som jeg gjerne vil presentere for mine lesere i dag, er hønsene. Høns er kule og kanskje ikke så dumme som tidligere antatt - og hører hjemme i gryta, samtidig som de kan holde ut lenge som verpedyr. I dag kom jeg altså over noen som selger kyllinger i distriktet, og jeg tenkte : "ja, ja, ikke så dumt, gratis egg sommeren igjennom, og så hønsefrikkase". Tankene gikk til en herlig sommer i Danmark da vi passet en hippifamilies høns og druknet i egg. Men - det var tilbud om flere ulike hønseraser - som jeg selvsagt måtte google - og plutselig var jeg frelst - men med frelsen falt også drømmen om en kort sommeraffære som hønseeier i grus.

Har du hørt om Jærhøns? Det hadde ikke jeg heller, men etter å ha undersøkt litt, er jo dette den eneste sanne hønserase å eie!  Det er den eneste gamle norske rasen, og derfor naturlig nok sær, lite drivevennlig og vanskelig - ett naturlig valg! For ikke lenge siden holdt den på å bli utryddet, men er nå tilbake og brisker med fjærene takket være landets jærhøneentusiaster og en genbank.

Som andre lokale dyrearter i Norge og på Islander er den spesialtilpasset harde norske forhold, og de er små og robuste, og ser tøffe og kule ut. De har også flere instinkter i behold enn moderne istykkeravlede dyr - det eneste de ikke har bevart er rugeinnstikntet. Det forsøker denne entusiasten å gjøre noe med:

http://www.home.no/netthonsegarden/jarhons.htm

Jeg klipper skamløst inn fra Wikipedia:

"Jærhøns er den eneste gjenlevende norske landrasen av høns. Rasen stammer fra Jæren, og ble reddet fra utrydding en gang på begynnelsen av 1900-tallet. Jærhøns er en kvikk og årvåken rase. De er ofte nervøse rundt mennesker, og det er vanskelig å få dem håndtamme. I likhet med andre lette hønseraser er Jærhøns flinke til å fly. Jærhøns tar seg lett opp på vagler to meter over bakken. En skremt høne kan ta 10 til 20 meters horisontal flukt. Det er med andre ord en kostbar rase å gjerde inn, sammenlignet med f eks dverghøns eller mellomtunge raser."

Denne rasen er altså så kul, at man må velge den - å bidra til å opprettholde en gammel tidligere utrydningstruet rase er en god gjerning etter mitt hjerte. Samtidig - dersom man har slike høns, så kan man ikke kaste dem i gryta i oktober om man ikke kan holde unna noen til å bringe rasen videre. Da er jo hele poenget med å verne om gode gener forsvunnet og blitt til sukkerbrød og deilig, deilig middagsmat.

Så om jeg ikke kan avlive en Jærhøne, og ikke har gode fasiliteter til arktisk vinterhønedrift ute (så lenge jeg leier tun, er det vanskelig å ominnrede låven), så er eneste løsning å bli som denne galedamen og ha dem på badet: 

http://www.omplasseringvest.com/01anne/Hoens.htm

Det kan dermed se ut som at det ikke blir utstrakt hønsedrift på meg i sommer.

Som plaster på såret for meg selv og andre - og siden dette lissom er en vikingblogg - kan vi i det videre redegjøre litt for vikingenes forhold til fjærkre. For selv om det er trist å innrømme det, er neppe Jærhøna den originale vikinghøna, men jeg trøster meg med at de kanskje er i slekt. Selv om tamhøns kom til landet i eldre jernalder, rundt 100AD, vet vi lite om rasetype. Vikingene visste ellers å utnytte alle ressurser på dyret (vikinger er jo som kjent et fredelig urfolk som levde i balanse med naturen, og bør i enda større grad opptre på flotte plakater med kloke ord og bilder av en vakker ulv) - Veslevolva på Herjolfsnes i Eirikssaga gjør seidingen sin sittende på en pute av hønsefjær. "Dei stelte til høgsete for henne og la under henne pute; i den skulle det vera hønsefjør".

http://eldar-heide.net/Publikasjonar%20til%20heimesida/Herjolvsnesseiden.htm

Om hønsefjær er ekstra godt å sitte på vites ikke - kanskje var våre eggleggende venner en anelse magiske hos vikingene? I hvertfall dukker de også opp i begravelser - både i Ibn Fadlans utførlige beskrivelse av Rus-høvdingens begravelse: "Så kom de fram med en hane og en høne, drepte dem og kastet dem i det (skipet)” (Ibn Fadlān, § 87-89)"

http://aktuelarkaeologi.squarespace.com/nyhederne/2005/4/26/hesteritualer-i-yngre-jernalder.html 

Nå er jo denne fortellingen det rene Noas ark av dyr som parvis (unntatt hunden) sendes med i båten. Ok, dårlig sammenligning forøvrig. Men også i det hjemlige Nordfjordeid (Myklebust) er det funnet en begravet høne - også dette en brent skipsbegravelse fra vikingtid. Ok, kanskje skip var en liten overdrivelse - det dreier seg om en liten båt, som den velutstyrte, men døde damen fint kunne ro til Helheimen i, i selskap med sin lille hund og sin høne.

http://www.nordfjordhistorie.no/funn_yjern_eid.php

Nå kan det jo fortsatt meget godt tenkes at disse vikingene bare ville sikre seg rikelig med stekt egg til all baconet Særimne disket opp med ved ankomst. Rus-høvdingen kan også ha vært interessert i hanekamper, eller kanskje var han redd for å forsove seg til alle de spennende slagene i Åsgård? Disse gravgavehønsene trenger ikke bety at det var noe særlig magisk ved dyrearten - men det er altså tre eleverte høns fra Voluspå som bør nevnes før konklusjonen trekkes helt ut... 

Når den røde hanen Fjalar galer i Jotunheimen -

Og hanen Gyldenkam galer i Åsgård og vekker Herfaders hær - 

Og en navnløs sotsvart galer nedi jorda, i Hels saler -

da er tiden for Ragnarokk inne (fritt gjenfortalt) 

http://heimskringla.no/wiki/Volusp%C3%A5

Med dette har vi vel egentlig også fått påvist at høns bør falle inn under den første kategorien husdyr - å være dommedagsvarslere bør inngi litt respekt, og bør rangere dem høyt blant menneskenes gode venner. Og da har vi ikke en gang berørt temaet påskekyllinger! Personlig liker jeg også egentlig egg bedre enn kyllingfilet. Min fremtid som hønseeier er altså relativt usikker. 

Men jeg vil gjerne avslutte med en oppfordring til alle om å slutte opp rundt Jærhøna - alle bør ha minst en - når undergangen er nær kan den bli din beste venn! 

Motenytt

I påvente av lysten til å gjøre skikkelig research og komme med gode, velfunderte innlegg omkring "mote og makt", "klesdraktens fenomenologi" eller bare besvare spørsmålet om hvorvidt vikingene sov med nattlue, og hvorvidt denne hadde horn, tenkte jeg nå det var på sin plass å spre litt glede i høstmørket. For hvem blir ikke glade av å bli minnet på hvordan vi som motebevisste moderne mennesker inngår som del i moteverdenens mystiske sirkulære utviklingslinje? Det gir i hvertfall meg anfall av uimotståelig nerdete glede..

Alle motetrender kommer tilbake, og intet er nytt under solen. Jeg vet det er mange som vil bli svært lykkelige nå, og enkelte gutter med landsknektambisjoner vil kanskje hevde at de selv er trendsetterne  - men det er altså offisielt (det står jo i Dagbladet); codpiecen er tilbake..


http://www.dagbladet.no/2010/11/08/tema/det_nye/klikk/mote/14197974/

Enkelte, meg selv inkludert, blir fort litt pinlig berørt av denne typen draktassesoirer, men det er altså bare å stålsette seg. Det er nok bare starten, og vi må forvente at trenden ikke vil snu før den har blitt minst like utagerende som i tidligere tider. Codpiecen nådde som kjent sitt mest gloriøse og mest i øyenfallende etterhvert som kjortellengden krøp oppover på 1400-tallet, samtidig som man fortsatte å klamre seg til hosetradisjonen i steden for å gjenoppfinne skikkelige sammensydde bukser. Codpiecen har opphav i enpraktisk liten påsydd klaff, men denne utviklet seg etterhvert til å bli bådde pyntet og paddet (jvf. nevnte push-up-boxer).

http://www.flickr.com/photos/sharper3d/449161530/

Så her er noen mulig informative linker, overhodet ikke garantert av undertegnede:

http://en.wikipedia.org/wiki/Codpiece
http://www.thehendricks.net/codpiece_history.htm

 

Codpiecen er jo et elsket draktassessoire blant mange reenactere, og vi kan nå bare håpe at denne nye motebølgen bare er starten, og at vi vil se et retningsskifte i hvordan man tenker klesdrakt for menn.. (bildet viser en tilfeldig amerikansk SCA fyr)

Og så er jo da spørsmålet: Brukte vikingene codpiece? Nei, selvsagt ikke, alle vet jo at vikingene var så tøffe (les nyvaskede og velpleiede) at de trengte ikke hjelp til å få britiske piker til å dåne.. Det var bare de lett metroseksuelle renessansemennene som trengte litt padding, helst med fine sløyfer på, for å kjenne seg barske. Vikingene hadde dessuten andre måter å bevise sin manndom på (dette vil jeg selvsagt komme tilbake til ved en senere anledning).


Dessverre har vi ingen klare bevis på vikingenes manglende codpiece. At Skjoldehamndrakten, som jo inkluderer noe så skjeldent som en bukse datert til sen vikingtid, sannsynligvis har tilhørt en liten samedame gjør det jo vanskelig å bruke den buksen til å diskutere hvorvidt vikingutta brukte dekorert gylf. http://lofotr.no/pdf/Skjoldhamnfunnet/Skjoldehamnfunnet%20i%20lys%20av%20ny%20kunnskap.pdf

De av mine lesere som nå føler seg kallet til å sende inn bilder av seg iført sin drakt med codpiece, for å bevise at de ligger et hestehode foran moteverdenen, er velkomne til det. Kanskje det til og med blir en liten konkurranse - hvor du kan vinne heder, (van)ære og bilde i bloggen, og muligens en gratis øl ved neste korsvei.

Navneskifte

Så har jeg endelig bestemt meg - jeg skal skrive bloggen under et kallenavn. Ikke fordi jeg tror at det gjør meg anonym - jeg regner med at de fleste som leser bloggen enten alt vet hvem jeg er, eller er lure nok til å på svært kort tid finne det ut. Jeg har heller ikke noe stort behov for anonymitet - det kan tvert om være lettere å bli tatt seriøst når man kommer med uttalelser under eget navn. Men - ettersom dette ikke er museets offisielle blog, men er drevet av meg privat, har jeg kommet fram til at ved å ikke skrive bloggen under fullt navn, er det enklere å etablere avstand mellom mine uttalelser her og mine uttalelser som museumskonservator.

Navnet jeg har valgt er min egen lille forvridning av valkyrienavnet Skògul (Grimnismål og Håkonarmål) - "skogull" har bare mer av to av mine favoritt ting i seg - skog og ull. Eller kanskje sko og gull - alt sammen saker og ting jeg helt sikkert kommer til å skrive om..

Hvorfor jeg hater vikingtiden..

Tittelen Vikingenes Vidunderlige Verden har, som dere som kjenner meg nok mistenkte, dobbelt bunn. De neste årene skal jeg jobbe tett og intenst med å formidle og forstå vikingtid, samtidig som jeg har begynt et nytt og spennende liv langt nord i landet; kort sagt - en helt ny verden. Samtidig får ordet "viking" det til å vrenge seg i meg - om jeg tillater meg å kjenne etter blir jeg nesten litt fysisk kvalm, noe som er litt upraktisk i mitt daglige virke.

For å sette tonen for bloggen, og utdype det for de som kjenner meg noget absurde valg av bloggnavn, vil jeg starte med å utdype mitt bunnløse hat mot "vikingtiden". De som er gammeldagse nok til å ha velfungerende konsentrasjonsevner, og orker å lese hele innlegget, vil se at jeg kan by på konstruktive løsninger for å overkomme mitt hat, og er fatalistisk nok til å innse at noen slag er tapt før striden starter, og tiden kan brukes på annet - som rosablogging om emnet.

Så hvorfor hater jeg vikingtiden? Det burde jo egentlig være selvinnlysende nok. Bare bilde-google ordet "viking" - og hva får du opp? (Når vi trekker fra fotball, gummistøvler og olje) Akkurat det du trodde du skulle få: Et sammensurium av horn, pels, testosteron og isbading (og en yummi blond vampyr). De aller fleste fra den vestlige kultursfære har sannsynligvis et indre bilde av vikinger - vikingmyten er rett og slett for godt etablert til at det er mulig å rokke ved den (vi kan formidle og formidle til vi blir blå - vikingmyten vil alltid eksistere parallelt med, og overstråle, all vår grundige kunnskap om vikingtiden). Endatil er den et sterkt nordisk varemerke - noe også mitt eget museum flyter på.

Nå lurer dere som kjenner meg kanskje på hvorfor jeg enda engang drar fram dette gamle temaet, som jeg har rantet om igjen og igjen? Vel - de negative konnotasjonene ordet "viking" trekker med seg ble jo igjen aktuelle med den koselige historien fra våre gutter som forsvarer landet vårt på den andre siden av verden:
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10033166

Og ja - vikingtiden var også vold, herjing og krigføring, og innslaget viser kanskje at Herr Wennberg har en mye mer korrekt forståelse av norsk krigsinnsats (herjing) i Afghanistan enn de fleste nordmenn, men det som plager meg er at vikingtiden fortsatt bare fremstår som en fritt fram voldsorgie. Jeg påstår forøvrig ikke at vikingene dro på humanitære oppdrag langs Europas kyster, eller lot som de gjorde det. Jeg vil bare at vikingtiden skal kunne fremstå mer troverdig. Jeg ønsker meg en verden der vi kan diskutere de yngre deler av yngre jernalder uten å bli lett beskjemmet og røde i kinnene. For meg er ordet "viking" så oppbrukt, besudlet, og meningsladet, at det egentlig er ubrukelig i fagsammenheng. Jeg vil derfor gjerne stå på barikadene for å endre norsk arkeologisk fagterminologi, og omdøpe perioden "vikingtid" til "Norrøn Jernalder". Dessverre innser jeg at barrikaden min vil bli totalignorert.



En revisjon av betegnelser for norske arkeologiske perioder innbyr selvsagt også til flere mulige endringer
av litt malplasserte, men søtt antikvariske periodenavn  - vi har romertid uten romere, og merovingertid uten merovingere, og hvor går folkevandringstiden? Det burde være et folkekrav å innføre periodebetegnelser som er mest mulig objektive og informative. Men vikingtiden er uten tvil det mest graverende poblemet.

Begrepet "Norrøn Jernalder" vil også være mye mer inkluderende for andre grupper, da det kan lages regionale tilpasninger. Nord-Norsk vikingtid kan omdøpes til "norrøn-samisk jernalder", for å reflektere den viktige interaksjonen det ser ut til å ha vært mellom de to befolkningsgruppene langt tilbake i tid. I det hele tatt - ettersom ordet viking høyst sannsynligvis  er avledet av det å komme fra Viken, så burde alle utenfor Vestfold-Bohuslän reise seg i protest.

Ettersom jeg likevel vet at slaget er tapt, vil jeg gjerne få dele en av mine favorittlinker om vikingtid med dere:
http://www.viking.virkelighed.dk/

Jeg kommer nok til å fortsette å forfølge viktige saker som fagterminologier, men frykt ikke, jeg har også tenkt å avsette rikelig plass til tanker om klær og sko - fortiden er tross alt cochenillerosa. Jeg håper også å få plass til mer spørsmål om krig og fred (var for eksempel vikingtiden mer eller mindre voldelig enn folkevandringstiden?) og politikk og sånn.

Og om du skulle tenke deg om neste gang du skal snakke om vikingtid, og bestemmer deg for å si norrøn jernalder i stedet, så blir jeg veldig glad!