Den ufattelig kule Jærhøna, arvtager etter vikingenes hellige høns

Lyset er tilbake i nord, apatien er avtagende, til tross for fire ukers kontinuerlig storm. I påvente av våren og alt det festlige som skal skje når man kan gjøre noe som helst annet enn å mate ovnen med ved og sitte under et ullpledd, har jeg surfet rundt på nett for å finne nye måter å leve ut "flytte-på-landet"-klisjeen til det fulleste.

Jeg vurderer hund. 

Jepp, katt også - selv om de er onde og vrange sabeltanntigre i pusekattklær er jeg kanskje villig til å gi dem en sjanse.

Det er jo naturligvis forskjell på dyr - det er de som var gode nok på evolusjon til å få mennesker til å tro at de er våre beste venner, samtidig som de bidrar til gårdsdriften på fornuftig vis, gjennom et langt liv (herunder hester, hunder, katter og selvsagt storfene.) 

Fiberdyrene er jo så avsindig kule at de ikke trenger å rettferdiggjøre sin eksistens på gården, men likevel bidrar de med ull og deilige oster (nam, nam chevre).

Så har vi de dyrene som tapte i evolusjonen - og ikke ble annet enn spisskammers. Grisene er ulykkelige eksempler på dette, likeså kanin - selv om begge arter i de senere år har drevet hard lobby for konseptene "stuegris" og "kosekanin".

Jeg må innrømme at jeg vurderer å skaffe kaniner også - siden de er søte, litt kosete, nesten gratis, spiser gress og gir både skinn og kjøtt når høsten kommer.

Men det store dilemmaet som jeg gjerne vil presentere for mine lesere i dag, er hønsene. Høns er kule og kanskje ikke så dumme som tidligere antatt - og hører hjemme i gryta, samtidig som de kan holde ut lenge som verpedyr. I dag kom jeg altså over noen som selger kyllinger i distriktet, og jeg tenkte : "ja, ja, ikke så dumt, gratis egg sommeren igjennom, og så hønsefrikkase". Tankene gikk til en herlig sommer i Danmark da vi passet en hippifamilies høns og druknet i egg. Men - det var tilbud om flere ulike hønseraser - som jeg selvsagt måtte google - og plutselig var jeg frelst - men med frelsen falt også drømmen om en kort sommeraffære som hønseeier i grus.

Har du hørt om Jærhøns? Det hadde ikke jeg heller, men etter å ha undersøkt litt, er jo dette den eneste sanne hønserase å eie!  Det er den eneste gamle norske rasen, og derfor naturlig nok sær, lite drivevennlig og vanskelig - ett naturlig valg! For ikke lenge siden holdt den på å bli utryddet, men er nå tilbake og brisker med fjærene takket være landets jærhøneentusiaster og en genbank.

Som andre lokale dyrearter i Norge og på Islander er den spesialtilpasset harde norske forhold, og de er små og robuste, og ser tøffe og kule ut. De har også flere instinkter i behold enn moderne istykkeravlede dyr - det eneste de ikke har bevart er rugeinnstikntet. Det forsøker denne entusiasten å gjøre noe med:

http://www.home.no/netthonsegarden/jarhons.htm

Jeg klipper skamløst inn fra Wikipedia:

"Jærhøns er den eneste gjenlevende norske landrasen av høns. Rasen stammer fra Jæren, og ble reddet fra utrydding en gang på begynnelsen av 1900-tallet. Jærhøns er en kvikk og årvåken rase. De er ofte nervøse rundt mennesker, og det er vanskelig å få dem håndtamme. I likhet med andre lette hønseraser er Jærhøns flinke til å fly. Jærhøns tar seg lett opp på vagler to meter over bakken. En skremt høne kan ta 10 til 20 meters horisontal flukt. Det er med andre ord en kostbar rase å gjerde inn, sammenlignet med f eks dverghøns eller mellomtunge raser."

Denne rasen er altså så kul, at man må velge den - å bidra til å opprettholde en gammel tidligere utrydningstruet rase er en god gjerning etter mitt hjerte. Samtidig - dersom man har slike høns, så kan man ikke kaste dem i gryta i oktober om man ikke kan holde unna noen til å bringe rasen videre. Da er jo hele poenget med å verne om gode gener forsvunnet og blitt til sukkerbrød og deilig, deilig middagsmat.

Så om jeg ikke kan avlive en Jærhøne, og ikke har gode fasiliteter til arktisk vinterhønedrift ute (så lenge jeg leier tun, er det vanskelig å ominnrede låven), så er eneste løsning å bli som denne galedamen og ha dem på badet: 

http://www.omplasseringvest.com/01anne/Hoens.htm

Det kan dermed se ut som at det ikke blir utstrakt hønsedrift på meg i sommer.

Som plaster på såret for meg selv og andre - og siden dette lissom er en vikingblogg - kan vi i det videre redegjøre litt for vikingenes forhold til fjærkre. For selv om det er trist å innrømme det, er neppe Jærhøna den originale vikinghøna, men jeg trøster meg med at de kanskje er i slekt. Selv om tamhøns kom til landet i eldre jernalder, rundt 100AD, vet vi lite om rasetype. Vikingene visste ellers å utnytte alle ressurser på dyret (vikinger er jo som kjent et fredelig urfolk som levde i balanse med naturen, og bør i enda større grad opptre på flotte plakater med kloke ord og bilder av en vakker ulv) - Veslevolva på Herjolfsnes i Eirikssaga gjør seidingen sin sittende på en pute av hønsefjær. "Dei stelte til høgsete for henne og la under henne pute; i den skulle det vera hønsefjør".

http://eldar-heide.net/Publikasjonar%20til%20heimesida/Herjolvsnesseiden.htm

Om hønsefjær er ekstra godt å sitte på vites ikke - kanskje var våre eggleggende venner en anelse magiske hos vikingene? I hvertfall dukker de også opp i begravelser - både i Ibn Fadlans utførlige beskrivelse av Rus-høvdingens begravelse: "Så kom de fram med en hane og en høne, drepte dem og kastet dem i det (skipet)” (Ibn Fadlān, § 87-89)"

http://aktuelarkaeologi.squarespace.com/nyhederne/2005/4/26/hesteritualer-i-yngre-jernalder.html 

Nå er jo denne fortellingen det rene Noas ark av dyr som parvis (unntatt hunden) sendes med i båten. Ok, dårlig sammenligning forøvrig. Men også i det hjemlige Nordfjordeid (Myklebust) er det funnet en begravet høne - også dette en brent skipsbegravelse fra vikingtid. Ok, kanskje skip var en liten overdrivelse - det dreier seg om en liten båt, som den velutstyrte, men døde damen fint kunne ro til Helheimen i, i selskap med sin lille hund og sin høne.

http://www.nordfjordhistorie.no/funn_yjern_eid.php

Nå kan det jo fortsatt meget godt tenkes at disse vikingene bare ville sikre seg rikelig med stekt egg til all baconet Særimne disket opp med ved ankomst. Rus-høvdingen kan også ha vært interessert i hanekamper, eller kanskje var han redd for å forsove seg til alle de spennende slagene i Åsgård? Disse gravgavehønsene trenger ikke bety at det var noe særlig magisk ved dyrearten - men det er altså tre eleverte høns fra Voluspå som bør nevnes før konklusjonen trekkes helt ut... 

Når den røde hanen Fjalar galer i Jotunheimen -

Og hanen Gyldenkam galer i Åsgård og vekker Herfaders hær - 

Og en navnløs sotsvart galer nedi jorda, i Hels saler -

da er tiden for Ragnarokk inne (fritt gjenfortalt) 

http://heimskringla.no/wiki/Volusp%C3%A5

Med dette har vi vel egentlig også fått påvist at høns bør falle inn under den første kategorien husdyr - å være dommedagsvarslere bør inngi litt respekt, og bør rangere dem høyt blant menneskenes gode venner. Og da har vi ikke en gang berørt temaet påskekyllinger! Personlig liker jeg også egentlig egg bedre enn kyllingfilet. Min fremtid som hønseeier er altså relativt usikker. 

Men jeg vil gjerne avslutte med en oppfordring til alle om å slutte opp rundt Jærhøna - alle bør ha minst en - når undergangen er nær kan den bli din beste venn!